Gi politikerne våre gode vilkår

Dette debattinnlegget sto på trykk i Kommunal Rapport 5. september. 

Selv om det er lang tradisjon for lokalt forankrede beslutninger i Norge, legger statlig styring press på lokaldemokratiet. Neste uke er det kommune- og fylkestingsvalg. 60.000 innbyggerne stiller til valg. Om lag 11.000 blir våre folkevalgte og skal jobbe for innbyggernes beste.

KS har nylig spurt listekandidatene hva som motiverer dem til å delta i lokal- og fylkespolitikken. Svaret er at de ønsker å bidra til utviklingen av et bedre lokalsamfunn, er engasjert i lokalmiljøet og er generelt interessert i politikk og samfunnsspørsmål. Kort sagt: De ivrer etter å gjøre en god jobb for innbyggerne sine!

KS mener at kommunene er nærmest sine innbyggere og er best egnet til å gjøre tilpasninger og prioriteringer som samlet gir et godt tjenestetilbud for innbyggerne, og da er lokalt handlingsrom nødvendig. Selvstyrt er velstyrt.

Det lokale selvstyret i Norge er styrket de siste årene. Det viser en fersk gjennomgang av det lokale selvstyret i de nordiske landene. Lokalt selvstyre er grunnlovsfestet, styrket i kommuneloven, og kommunene kan få prøvd sin lovforståelse for en domstol.

KS har jobbet aktivt for dette og er fornøyd med gjennomslagene. Men gjennomgangen viser også at bindende bemanningsnormer har trukket selvstyret noe ned. Dette er noe KS har advart mot. I tillegg ser vi at prinsippet om rammestyring brytes.

På oppdrag fra KS har By- og regionforskningsinstituttet NIBR nylig undersøkt om rammestyringsprinsippet brytes i praksis. Rammestyring er det bærende prinsippet for forholdet mellom stat og kommune. Statens rammestyring av kommunene skal sikre lokal handlefrihet og at kommunene kan utvikle gode og trygge lokalsamfunn for innbyggerne sine. Men nå viser NIBRs undersøkelse at rammestyringsprinsippet brytes jevnlig.

Rapporten er nok en dokumentasjon på sterk statlig styring og økte forventninger. Tiltakene i seg selv kan være gode, men det er totalen som blir så feil. Vi er alle opptatt av innbyggerne våre.

Det statlige styringspresset kommer til uttrykk som en kombinasjon av knappe ressurser og mer omfattende forventninger til hva kommunene skal levere av tjenester.

Den statlige styringen av helse og omsorg og oppvekst er omfattende. Flere av kommunene som har blitt intervjuet i undersøkelsen, anser statlige krav for å være for detaljerte og økende i omfang. Detaljstyring gir kommunene mindre fleksibilitet og hindrer dem i å gjøre gode prioriteringer basert på lokale behov.

Forskerne finner eksempler på at tilpasning til statlige krav har ført til nedprioritering av andre områder. Årsaken er at kommunene må bruke midler annerledes for å oppfylle de statlige kravene. Enkelte områder må prioriteres ned fordi ressursene blir for knappe.

Lovkravene kan hindre fleksibilitet. For eksempel kan skjevfordelinger mellom ulike skoler være ønskelig lokalt på grunn av spesifikke behov, men muligheten til dette innskrenkes av blant annet bemanningsnormene.

Kommuner rapporterer om at tekniske tjenester og administrasjon prioriteres ned. Noen rapporterer om at de også må prioritere ned innen helse og omsorg, barnevern, forebygging og planarbeid som følge av statlige krav på andre områder.

Rapporten viser også det samme som tidligere undersøkelser i 2018: Kommunene har store utfordringer med bemanningsnormer, at dette er en inngripende form for statlig styring, og at slik statlig styring representerer en fordekt øremerking.

Normkravene gir også lite rom for å rekruttere annen kompetanse som man lokalt ser er viktig og riktig.

Hva gjør statlig detaljstyring med lokaldemokratiet vårt? Hva blir følgene dersom lokaldemokratiet overlates til nasjonale politikere og jurister?

Den økte statlige styringen kan få store følger for lokaldemokratiet. Når kommunenes handlingsrom og muligheter for å ta lokale initiativ blir stadig mer presset av økonomiske og juridiske rammer, kan tilliten til det lokale styringsnivået bli svekket.

NIBR finner at det oppstår en avstand mellom kommunestyrene og velgerne når kommunen i stadig større grad bindes opp av statlige krav. Slik får kommunene færre muligheter til å gjøre egne prioriteringer. Som følge av dette kan tilliten til lokaldemokratiet svekkes. Nasjonale myndigheters jevnlige brudd på rammestyringsprinsippet gjennom særlov og tilsyn utfordrer dermed til syvende og sist det lokale selvstyrets legitimitet.

Vi vet at de som nå velges inn i våre kommunestyrer og fylkesting ønsker å gjøre en god jobb for fellesskapet. Myndighetene kan bygge på denne motivasjonen og gi dem gode rammevilkår. La våre folkevalgte virke til innbyggernes beste!

Les kronikken i Kommunal Rapport her: