Publisert: 19.04.2022
«KS’ syn på lærerkompetanse er altså i tråd med nasjonale politiske rammer nedfelt i opplæringsloven.»
Dette innlegget ble publisert i Dagsavisen 19. april.
Helge Eide, direktør for samfunn, velferd og demokrati i KS
Kristin Holm Jensen, avdelingsdirektør for oppvekst, kultur og utdanning i KS
Lærer Cathrine Krogh har et innlegg i Dagsavisen med så mange feil om skolen og KS, at det er nødvendig å svare.
Temaet er rekruttering til læreryrket og hva som gjør en lærer kvalifisert.
Krogh hevder at KS «gjentar at lærerutdanning ikke er viktig» og at hvem som helst kan bli lærer. Det er selvsagt feil.
KS mener selvsagt at lærerutdanning er viktig. KS samarbeider godt med både staten og lærerorganisasjonene om å utdanne, rekruttere og beholde gode lærere. Det gjør vi fordi et av kommunenes viktigste ansvar er best mulig utdanningstilbud til barn og unge. Da er kvalifiserte lærere avgjørende. KS er alle kommuner og fylkeskommuners interesseorganisasjon. Vi arbeider for best mulige nasjonale rammebetingelser slik at kommunene kan gi innbyggerne gode tjenester.
Krogh og Utdanningsforbundet mener det er mange «ufaglærte» eller «ukvalifiserte» som underviser i skolen. Dette har vært tema for Utdanningsforbundets kampanje foran lønnsoppgjøret.
Det er opplæringsloven og dens forskrifter som setter krav til lærerkompetanse. Loven sier at de som tilsettes som lærere skal ha «relevant faglig og pedagogisk kompetanse». Det kan være lærerutdanning, «eller tilsvarende pedagogisk kompetanse». 96 prosent av lærerne i grunnskolen oppfyller kravene i loven, viser offisielle tall fra Utdanningsdirektoratet.
KS’ syn på lærerkompetanse er altså i tråd med nasjonale politiske rammer nedfelt i opplæringsloven.
De som ikke har lærerutdanning, har relevant universitets- og høyskoleutdanning. I tillegg har de altså pedagogisk kompetanse. Det kan være lærere med pedagogisk utdanning fra utlandet, eller med videreutdanning i spesialpedagogikk eller andre pedagogiske fag.
De som ikke har slik kompetanse, kan bare ansettes midlertidig for ett år, eller må forplikte seg til å fullføre lærerutdanning. Denne gruppen av 4 prosent reelt ukvalifiserte har vært stabil over flere år. Men den bør bli mindre. Det jobber KS for.
Dersom vi bare skal godkjenne de som har lærerutdanning og ikke de som har annen relevant pedagogisk kompetanse, vil vi miste mange dyktige og kvalifiserte lærere. KS og kommunene ønsker både flere lærere med lærerutdanning, og vil beholde muligheten til å ansette lærere med annen pedagogisk kompetanse. Disse to tankene er det fullt mulig å ha i hodet samtidig.
Påstanden om at KS «vanskjøtter» skolen faller også på sin egen urimelighet. De fleste lærer trives godt i skolen, og turnover blant lærere er lavere enn i flere andre yrker i kommunesektoren. Svartmalingen av læreryrket bidrar nok heller ikke til rekruttering av kvalifiserte lærere.
Krogh skriver også om KS som organisasjon på en måte som krever oppklaringer. Hun skriver at «KS er også politisk styrt, men det vil ikke de politiske partiene snakke om …» og at «ingen gidder å holde KS i øra».
KS er en politisk styrt organisasjon. Men det styres av organisasjonens medlemsdemokrati, ikke direkte av de politiske partiene. Landstinget hvert fjerde år er KS’ øverste organ. Her velges lokale og regionale folkevalgte som delegater. Landstinget vedtar politiske rammer for KS og velger et politisk representativt hovedstyre og landsstyre. Det er også politisk valgte fylkesstyrer og -møter. KS sine posisjoner i tariffoppgjøret er også grundig forankret i landets kommuner og fylkeskommuner.