Høringssvar om EUs avløpsdirektiv

EU-kommisjonen la 26. oktober 2022 fram et forslag til revidert avløpsdirektiv (Urban Wastewater Treatment Directive). Kommisjonens høringsfrist er satt til 14. mars. I Norge har Miljødirektoratet også invitert til høring, med egen høringsfrist 5. mars 2023. KS sender dette høringssvaret både til EU-kommisjonen (engelsk versjon) og til Miljødirektoratet.

Forslaget, som forventes å bli vedtatt i 2024, vil få stor betydning for kommunesektoren.

Forslaget legger opp til både strengere og nye krav i håndteringen av urbant avløpsvann.

Formålet med direktivet er fortsatt å beskytte miljø og helse. I tillegg skal direktivet ivareta nye hensyn som reduksjon av forurensning fra overvann, energiforbruk, styring og åpenhet i avløpssektoren.

Den økte økonomiske byrden vil i Norge, i henhold til selvkostprinsippet, bli lagt på innbyggerne.

EØS/EFTA forum for lokalt og regionalt folkevalgte ga i sitt møte 1. og 2. desember 2022 en første uttalelse til direktivforslaget. KS slutter seg til denne uttalelsen.

I tillegg til dette, har KS følgende kommentarer:

KS støtter arbeidet med å få på plass et revidert direktiv for å møte behovet for å redusere miljøbelastningen, spesielt fra urbane strøk. KS mener det eksisterende 30 år gamle avløpsdirektivet har hatt en avgjørende rolle for å bedre vannkvaliteten i Europas elver, innsjøer og kystområder. Eksisterende direktiv tar imidlertid ikke hensyn til dagens muligheter, utfordringer og ny opparbeidet kunnskap.

KS mener at det er viktig at de krav som stilles i direktivet må være begrunnet ut fra mål om å oppnå god vannkvalitet, noe som også innebærer at naturens og vannmiljøets egen evne til å ta hånd om avløpsvann uten vesentlig forringelse av kvalitet, må legges til grunn når tiltak skal iverksettes. Direktivets rammer må derfor være målrettet, risikobasert og fleksibelt nok til å tilpasse seg de svært ulike forholdene mellom medlemslandene når det gjelder naturlige og geografiske forhold, befolkningstetthet og klima. Ønsket om et direktiv med enkle og standardiserte krav til rensing («one-size-fits-all») må ikke komme i veien for en best mulig tilnærming for å oppnå målet om god vannkvalitet og i tillegg beskytte menneskers helse og miljø.

KS mener at dette løses best ved at de krav som skal stilles må være tilpasset vannforekomstens behov for å oppnå eller opprettholde god tilstand slik vanndirektivet krever. Minimumskravene i avløpsdirektivet må derfor være fleksible, slik at det eksempelvis også gis mulighet for nasjonal myndighet til å stille strengere krav til rensing der det er behov.

KS mener at kostnadene ved de krav som stilles må stå i forhold til de miljøgevinstene som oppnås. Det betyr ikke bare de finansielle kostnadene, men også de miljøbelastninger bygging og drift av renseanlegg vil medføre for å oppfylle kravene i det foreslåtte direktivet.

KS mener de standardiserte og detaljerte kravene i forslag til endret direktiv vil kreve løsninger med uforholdsmessig store kostnader, uten at det oppnås en klar miljøgevinst for å oppnå god tilstand i den aktuelle vannforekomsten. At det ikke tas hensyn til regionale og lokale forskjeller når det gjelder klima, befolkningstetthet og vannforekomstens tilstand og evne som resipient, vil kreve investeringer som i liten eller ingen grad vil ha miljøgevinst.Tar en med klimaavtrykket for bygging og drift av renseanlegg i vurderingen, vil den samlede miljøgevinsten fort kunne bli negativ. KS viser til Svenskt Vattens beregninger for Sverige og spesielt de rurale områdene i nord der 90 prosent av investeringene for å tilfredsstille kravene i direktivet ikke forventes å gi noen miljøgevinst. Dette vil i minst like stor grad også gjelde for Norge.

KS frykter at om det ikke kan dokumenteres tilstrekkelig miljøgevinst og tiltakene framstår som unødvendige, vil det kunne bidra til å svekke direktivets generelle legitimitet. I tillegg vil det kunne redusere forståelsen for miljøarbeid generelt og svekke tilliten til miljøforvaltningen.

At kravene i direktivet ikke er tilpasset lokale og regionale forhold gjør dem uegnet til å ivareta behovene i norsk vannmiljø. De blir heller ikke målrettet nok for å løse de utfordringer som finnes. Det er betydelig risiko for at forslaget til revidert direktiv medfører unødvendige og kostbare investeringer uten nevneverdig nytte. Da vi samtidig vet at investeringene normalt dekkes inn av brukerne, vil det også gi en betydelig økning i abonnementsutgifter og gebyrer.

KS mener at mulighet for nasjonal, regional og lokal tilpasning er avgjørende viktig. Norges vestkyst, fra Lindesnes i sør til Grense Jakobselv og grensen mot Russland i nord, er like lang som kystlinjen fra den fransk-spanske grensen til grensen mellom Tyskland og Polen. Resipientene er stort sett dype fjorder med god vannutskifting som er tilført svært lite organisk materiale. Nesten 70 prosent av fjordene har god eller svært god økologisk tilstand med stor inn- og utstrømming mellom fjorden og havet utenfor.

For poll- og terskelfjorder med lav vannutskifting med hav som er naturlig oksygenfattig kreves det streng regulering av avløpsutslipp. Dette utgjør imidlertid mindre enn 2 prosent av det totale fjordarealet. Bosetningen i kyst- og fjordområdene er spredt med mange mindre bosetninger der avstanden mellom disse igjen kan være betydelig. For de fleste av disse stedene vil det være vanskelig å forklare (og forsvare) investering i kostbar sekundærrensing uten at det kan påvises en tilfredsstillende miljøeffekt utover det dagens krav har. I tillegg vil slike anlegg ha få abonnenter å fordele kostnadene på. I mange av kystområdene er det også vanskelig å finne arealer som egner seg for spredning av stabilisert slam fra slik rensing. Slammet vil derfor være avhengig av å bli transportert til områder der forsvarlig behandling og endelig disponering eller destruering kan finne sted. Dette innebærer lange transporter med vanskelig logistikk fra mange små anlegg - noe som medfører en klar miljøbelastning.

KS mener at direktivet må ta inn unntaksbestemmelser som også gjør det mulig å utvide allerede effektive renseanlegg etablert etter "Weser-dommen", som har ført til en streng tolkning av bestemmelsene om forringelse av miljøkvalitetsstandarder. Det er en motsetning mellom vanndirektivet, som kan hindre utbygging om grenseverdiene overskrides, og avløpsdirektivet som stiller krav til avløpsrensing i tettsteder. Ingen renseanlegg kan behandle 100 prosent av all forurensing, noe som innebærer at det alltid vil være en viss forurensing fra slike anlegg. Dette innebærer at nye, eller oppgradering av eksisterende, renseanlegg ikke kan få tillatelse dersom det er fare for overskridelse.

Kommunene må ha mulighet til å utvide rensekapasiteten i samsvar med befolkningsveksten. Om ikke nødvendig unntak blir gitt slik at nødvendig tilkobling til avløp kan skje, vil dette kunne hindre boligbygging og den generelle samfunns- og næringsutvikling. Det er derfor nødvendig at disse motsetningene blir løst.

KS mener det er riktig med krav til helhetlige planer for vann i by for å redusere forurensning fra overløp og overvann, men mener at krav om å redusere utslipp via overløp til maksimum 1 prosent av den årlige tørrværsmengde for anlegg >10.000 pe innen 2040 er urealistisk. Kravet bør derfor ikke tas inn i nytt direktiv.

KS fraråder å inkludere små avløp i direktivet. Mindre avløp (IAS – Individual or Appropriate Systems) er foreslått å inngå i direktivet slik at det stilles omfattende krav hvis det er tilstrekkelig befolkningskonsentrasjon. Det innebærer at små avløpsanlegg som tilsvarer 10 pe innenfor et område på en hektar omfattes av direktivet, selv om de ligger i et område med mindre enn 1000 pe hvis området er påvirket av avløpsutslipp. Et slikt generelt krav med påfølgende kostnader vil ikke kunne begrunnes i forventet miljøgevinst. Derimot vil et slikt krav kunne hemme nødvendig bygdeutvikling i rurale distrikt. Variasjoner i miljøbelastningen der enkelte områder er mer utsatte og sårbare for forurensning, kan ivaretas av nasjonal lovgivning og lokal tilsynsmyndighet.

KS hilser velkommen forslaget om å innføre produsentansvar for legemiddel- og kosmetikkindustrien. Dette er i samsvar med sentrale retningslinjer i Green Deal om å stoppe forurensningen ved kilden og ivareta prinsippet om at forurenser betaler (Polluter Pays Principle, PPP). Det kan være behov for å justere foreslåtte bestemmelser på dette området for å unngå smutthull i regelverket for de berørte næringene. Blant annet bør unntakene knyttes til mengden produkter som markedsføres og ikke til enkeltselskaper. I samsvar med gjeldende prinsipp er det viktig at det er produsentene, og ikke vann- og avløpssektoren, som betaler prisen for den nødvendige behandlingen.

KS mener at når det gjelder krav om reduksjon av mikroforurensing, er det viktigst å sette inn tiltak ved kilden. Bare ved å redusere samfunnets bruk av giftige og miljøskadelige stoffer kan vi både beskytte folkehelsen og vannmiljøet. Enslige «end-of-pipe» løsninger er ikke bærekraftige, men må inngå som en plan for å fase ut eller regulere stoffene.

KS mener at kostnadene som er beskrevet i tilknytning til direktivet vil være langt høyere for Norge. I utgangspunktet er kostnadene for lavt estimert og Norge har, i motsetning til mange andre land, innendørs anlegg. Som en følge av bosetningsmønsteret, vil Norge også få mange flere tettsteder enn i dag som vil bli omfattet av bestemmelsene.

KS mener at de mange tidsfristene som er foreslått i direktivet framstår som urealistiske. Det er allerede store utfordringer både når det gjelder kompetanse og kapasitet. Det er ikke mulig å bygge om alle mekaniske og kjemiske avløpsrenseanlegg i alle tettbebyggelser med mer enn 10.000 pe til sekundærrensing innen 2030. Urealistisk utbyggingspress kan i tillegg til å være prisdrivende også øke faren for feilinvesteringer.

Les også innspillet til avløpsdirektivet fra Norsk Vann

Her finner du KS' høringssvar på engelsk