Om undersøkelsen

Studien er gjennomført av Fafo i samarbeid med Nasjonalt senter for distriktsmedisin (NSDM) og Agenda Kaupang, på oppdrag fra KS. FoU-prosjektet skulle vurdere og anbefale ulike modeller for organisering av utdanningen av leger til spesialisering i allmennmedisin (ALlS). De overordnede problemstillingene som skulle besvares var: 1. Hva kjennetegner de ulike ALIS-modellene som er under utvikling og utprøving? 2. Hvilke effekter har de ulike ALIS-modellene på kvalitet, rekruttering, stabilitet og økonomi/ kommunens utgifter? 3.Hvordan kan kommunene utvikle velfungerende spesialistutdanninger for allmennmedisin? Den endelige rapporten «Spesialistutdanning i allmennmedisin – nye roller og mer ansvar til kommunene» bygger på resultater fra flere delrapporter som er publisert underveis. Den avsluttende rapporten sammenfatter funnene med utgangspunkt i disse spørsmålene: Hva er erfaringene fra implementeringen av ny ordning for spesialistutdanning i allmennmedisin så langt? Hva bør kommuner og helsemyndigheter lære på bakgrunn av de erfaringer som er gjort så langt?

Lenkeblokk Icon Rapporten (pdf)

For å undersøke hvordan det har gått etter at kommunene i 2019 fikk ansvaret for å tilrettelegge for allmennleger i spesialisering, satte KS i gang et FOU-prosjekt i samarbeid med Fafo.

Rapporten presentert på Fafofrokost 17.1.22. Se sendingen på Fafos nettsider.

- Jeg blir stolt og glad av å lese at legene i denne typen spesialisering trekker fram god veiledning og høy grad av fleksibilitet  som avgjørende for at mye i spesialistløpet fungerer bra, sier Gunn Marit Helgesen.  

Lenkeblokk Icon Rapport: Spesialistutdanning i allmennmedisin. Nye roller og mer ansvar for kommunene (pdf)

Rapporten viser at kommunene har fått både mer ansvar og økonomisk belastning etter at de fikk ansvaret for å tilrettelegge for allmennleger i spesialisering. Spesialiseringsløpet for allmennleger innebærer blant annet en tjenestetid på fem år (i tillegg til 1 ½ år som LIS1 – tidligere turnustid). Det er krav om åpen, uselektert praksis i minimum to år og anbefalt institusjonstjeneste i minst seks måneder. Den enkelte lege må oppnå mange spesifiserte læringsmål i utdanningsløpet. Kommunene har ansvar for å tilrettelegge for at fastleger og andre leger i kommunale kliniske stillinger skal kunne oppnå læringsmålene og gjennomføre utdanningsløpet (allmennmedisin). Leger i denne spesialiseringen blir nå kalt ALIS.

Nyutdannede må vente til tross for behov

I dag er det underskudd på fastleger både i sentrale kommuner og i distriktene.

 - Satsingen på spesialistutdanning i allmennmedisin står i kontrast til en alvorlig mangel på LIS1-plasser. Nyutdannede leger må vente – noen i flere år – på en plass; som er nødvendig for å få en fast stilling eller tilknytning til kommunene. Det er uheldig og noe vi er nødt til å gjøre noe med, understreker Gunn Marit Helgesen.

KS mener det er et paradoks at kommunene er gitt tillit til å være ansvarlige utdanningsvirksomheter, men samtidig er gitt minimal påvirkningsmulighet på vesentlige områder. Nasjonale myndigheter har for eksempel bestemt i detalj hvilken stillingsprosent leger må ha i åpen uselektert praksis for å oppfylle læringsmålene. En slik detaljstyring virker svært lite hensiktsmessig. Rigide krav gir i tillegg lite rom for innovasjon.

- Kommunene er gitt tillit til å være ansvarlige utdanningsvirksomheter. Da må de også få mulighet til å påvirke på vesentlige områder, mener Gunn Marit Helgesen.

Hovedfunn

Overgangen til ny ordning for ALIS har medført merarbeid og økte administrative kostnader for kommunen.

Alle de sentrale aktørene, inkludert ALIS, veiledere og kommunale helseledere, har strevd med å finne ut hvordan de skal tilpasse seg den nye ordningen for spesialist­utdanning i allmennmedisin. Forskriften sier at minst to år av den nye spesialistutdanningen i allmennmedisin skal foregå i åpen, uselektert allmennpraksis på fastlegekontor. ALIS i fastlegejobb (fastlege eller fastlegevikar) får dette automatisk som en del av jobben, mens ALIS med hovedjobb i sykehjem eller legevakt må ut av sin hovedjobb og inn i fastlegepraksis for å tilfredsstille dette kravet. Det er en særlig utfordring å tilrettelegge for at kommunalt ansatte leger som ikke er fastleger kan skaffe seg åpen uselektert allmennpraksis.

Den nye modellen for spesialistutdanningen i allmennmedisin legger opp til at mye læring skal foregå gjennom veiledning. Helseledere utrykker bekymring for at det kan bli utfordrende å få tak i formelt kvalifiserte veiledere. Det taler for at det kan bli nødvendig å utvikle modeller for interkommunale samarbeid om veiledning for ALIS.

I de kommunene som er studert, har ALIS i mange tilfeller byttet jobb underveis i spesialiseringsløpet. Siden praksis for registrering av læringsmål varierer mellom kommunene, kan det skape problemer med dokumentasjon. For å unngå slike problemer, bør læringsmålene i størst mulig grad godkjennes fortløpende. Mange læringsmål forutsetter imidlertid at det skjer en modning i faget, før de signeres som fullførte.

Et viktig element i spesialiseringsløpet er institusjonstjenesten. Det er etablert ulike måter å samarbeide om dette på mellom kommuner og de regionale helseforetakene. Sett fra kommunene, vil det være utfordrende å rekruttere inn vikarer i den perioden en ALIS skal ha institusjonstjeneste.