Tidstyven i livets siste år

Skjoldvor er 87 år, billedkunster og pensjonert lærer. Mens hun mediterte, fikk hun en visjon om et rødt hus med hage som strakk seg ned mot havet. Året etter bodde hun i akkurat det huset. På Tjøme like utenfor Tønsberg.

Atelieret hennes står inntil svaberget i hagen. Her maler hun digre bilder med akryl og sand fra Norge og Bali. Det vil hun fortsette med – så lenge som mulig.

Den digitale tidstyven

«Hvis jeg ikke kan data, så kan jeg ikke bo hjemme. Det må jo lønne seg for kommunen å gi oss kurs, ellers må jeg flytte på institusjon», sier Skjoldvor.

Med høye støvler tråkker kunstneren gjennom den fuktige hagen og fortsetter mot sjøen.
«Jeg vil være i naturen, gå tur, male og være med venner. Dataen tar meg bort fra alt det. Det krever for mye tid av meg. Jeg vil bruke de siste årene av livet på noe annet enn data», sier hun.

Følelsen av å være en belastning

Disen ligger over kystlandskapet. Vinden er kanskje ikke så kald som den burde ha vært om vinteren, men den stadige brisen sniker seg gjennom klærne og setter seg i kroppen.

Skjoldvor snakker om forskjellen på å få hjelp til noe konkret og det å lære selve prosessen. Hun vil helst lære. Da kan hun hjelpe seg selv. Og hun vil lære av det offentlige. Ellers blir det for mye press på familien. Et stadig mas om bistand til digitale gjøremål kan lett ødelegge det sosiale samværet. Ingen liker følelsen av å være en belastning.

Å lære er det eneste alternativet

Skjoldvor tar av seg støvlene i gangen og koker opp tevann. Hun kaster et blikk på datamaskinen på kjøkkenbordet.

«Som pensjonist har vi ikke råd til å kjøpe hjelp. Og selv om noen kanskje har tid til å hjelpe oss, så har de ofte ikke tid til å lære oss å gjøre dette selv.»

Skjoldvor tar en liten pause, før hun hun legger til: «Man må jo ikke få så mye hjelp at du ikke gjør noe selv. Da synker du hen.»

Staten krever digitale ferdigheter

Siden Skjoldvor er kunstner, må hun levere selvangivelse for næringsdrivende. Og staten krever at hun leverer digitalt. Det er ikke bare enkelt for en pensjonist på snart 90 år. Skjoldvor fikk det rett og slett ikke til. Isteden sendte hun et brev til skatteetaten. Da ble hun truet med dagbøter. Til slutt møtte hun like gjerne opp hos kemneren. I egen person. Der fikk hun hjelpen hun trengte.

«Jeg blir så irritert når jeg ikke får det til. Mest av alt har jeg lyst til å kaste maskinen i veggen», sier Skjoldvor og ler.

Komplisert digitalspråk

En ting er å forstå interaktive elementer på en komplisert nettside, som for eksempel en elektronisk næringsoppgave. Slikt kan være utfordrende for enhver. Men når man trekker på årene og har dårlig hukommelse, blir alt verre. Skjemaer er ikke nødvendigvis tilrettelagt for et falmet korttidsminne. Dessuten er språket ofte vanskelig å forstå.

«Datamaskinen prøver å fortelle meg hva jeg skal gjøre. Men når jeg ikke forstår hva den sier, så hjelper det ikke», sier Skjoldvor.

Følelser og digitalt utenforskap

Skjoldvor blir stresset når hun åpner laptopen. Hun begynner å trippe med føttene og er umiddelbart redd for å gjøre noe galt.

«Hvis du ikke mestrer data, mister du kontrollen over ditt eget liv», sier hun og forsøker å trykke bort en reklame som har poppet opp i nettleseren.

I atelieret vet hun hvordan hun skal bruke materialene for å lage kunsten hun ser for seg i sitt indre. Med dataen på kjøkkenbordet er det annerledes. Hun behersker ikke materialet. «Jeg føler meg utenfor. Dette er jo en så stor del av samfunnet,» sier Skjoldvor og legger til: «Heldigvis har jeg andre ting å gjøre – som jeg mestrer.»