Publisert: 12.05.2021
Det er vi innbyggere som selv har makten til å bestemme, men hvordan gjør vi det da?
Demokratiet i Norge utspiller seg på statlig (nasjonalt), regionalt (fylkeskommunene) og kommunalt (kommunene) nivå. Annethvert år er det enten stortings- og sametingsvalg eller kommunestyre- og fylkestingsvalg.
Demokratiet i Norge
Norge er et representativt demokrati. Det betyr at innbyggerne er med og bestemmer hvordan landet, kommunene og fylkeskommunene skal styres. Det skjer gjennom at innbyggerne velger hvem som skal representere deres interesse ved lokale og nasjonale valg. Det er viktig at så mange som mulig bruker sin stemmerett. Det gjør nemlig at så mange meninger, interesser og standpunkter som mulig blir hørt når det gjelder hvordan vårt samfunn skal se ut og utvikles. Vi kan ikke ta demokratiet vårt for gitt. Alle har et ansvar for å ta vare på demokratiet og utvikle det gjennom å være informerte og engasjerte innbyggere. På den måten er man også med på å bestemme.
-
Demokrati
Demokrati (av gr. demos, folk, og kratos, styre) betyr folkestyre, mer presis: styre av, ved og for folket. Det er en styreform som ble utviklet i Hellas 500 år før Kristus og brukes i dag av flere land i verden. Som navnet tilsier, er det innbyggerne i en kommune, fylkeskommune og stat som gjennom å velge sine representanter i valg, bestemmer hva slags politikk som skal føres. Allmenn stemmerett og høy valgdeltakelse er eksempel på viktige forutsetninger for et godt fungerende demokrati.
Et demokrati kjennetegnes blant annet av frie, hemmelige og regelmessige valg, allmenn og lik stemmerett, retten til å være uenig med flertallet og at menneskerettighetene ivaretas. Alle innbyggere har like rettigheter, men også forpliktelser, uavhengig av kjønn, alder og opprinnelse. Man har rett til å uttrykke sine meninger, rett til egne tanker, organisering, delta i politikken og stemme i regelmessige valg. Forpliktelsene innebærer at alle borgere må overholde regler og lover, men også å delta i demokratiet. Deltagelse vil si å være en aktiv borger. Disse rettighetene og pliktene kalles demokratiske prinsipper.
Demokratiet er ikke i en statisk tilstand, tvert imot er det en kontinuerlig prosess som er helt avhengig av at vi innbyggere er aktive borgere. Å være en aktiv borger innebærer blant annet å stemme i lokale og nasjonale valg, høre på eller delta i politiske diskusjoner og debatter, men også å engasjere seg i politiske partier eller organisasjoner. At demokratiet er en evig prosess som krever aktiv deltagelse betyr også at vi ikke kan ta det for gitt.
-
Lokaldemokrati
Demokratiet som utspiller seg på det fylkeskommunale og kommunale nivået omtales som lokaldemokrati. Norge er delt inn i 11 fylkeskommuner og 356 kommuner. Hver enkelt kommune og fylkeskommune er selvstendige nivåer med folkevalgt ledelse, forvaltningsoppgaver og beslutningsmyndighet. Ideen bak lokaldemokratiet er at hver enkelt kommune og fylkeskommune har den beste kunnskapen om de lokale problemene og hvordan de kan løses.
Lokalvalg: Gjennom lokalvalg, det vil si kommunestyre- og fylkestingsvalg, velger innbyggerne hvem som skal representere deres interesser i kommunestyre og fylkesting. Innbyggerne kan stille sine politiske folkevalgte til ansvar ved ikke å gjenvelge dem. Innbyggerne velger representanter ved å stemme på et politisk parti. Dette er en del av kjernen i vårt demokratiske system, også kalt et representativt demokrati. På denne måten er innbyggerne med å påvirke lokale saker og bestemmer hvordan kommunen og fylkeskommunen skal styres. Personene som velges til representanter blir kalt folkevalgte, altså valgt av folket.
Lokalt selvstyre: Lokaldemokratiet henger tett sammen med det sterke lokale selvstyret vi har i Norge. Lokalt selvstyre betyr at kommuner og fylkeskommuner har et stort handlingsrom til å bestemme i lokale og regionale saker. Gjennom selvstendig oppgaveløsning og frihet til å foreta lokale prioriteringer, tar de folkevalgte viktige beslutninger som gjelder eget lokalsamfunn og innbyggernes hverdag. Viktige verdier i det lokale selvstyret er frihet, deltakelse og effektivitet. Frihet til lokal tilpasning er en forutsetning for likeverd. Det er de folkevalgte i kommunestyret og andre folkevalgte og kommunale organer som utøver det lokale selvstyret i kommunene.
Representativt demokrati: Det å velge hvem som skal representere innbyggernes interesser og ta beslutninger på deres vegne er kjernen i det norske demokratiske systemet. Det er hva vi kaller et representativt demokrati. I et lokaldemokrati har de folkevalgte som representerer innbyggernes interesser ofte god lokal kunnskap og løser oppgaver etter lokale forhold og behov. Dette bidrar til god representasjon. Lokaldemokratiet gjør det også enklere for innbyggerne å delta og påvirke i saker de er engasjert i.
Et godt lokaldemokrati er viktig for det samlede norske demokratiet. Et godt lokaldemokrati kjennetegnes ved at innbyggerne har tillit til lokale folkevalgte og kommunestyret/fylkestinget. Det forutsetter god dialog mellom de folkevalgte og innbyggerne, og at innbyggerne gis god informasjon om rettigheter, politiske saker, tjenestetilbud og så videre. I tillegg må innbyggerne informeres om hvordan de kan komme med innspill til de folkevalgte, ta opp saker og hvilke muligheter som finnes for å delta mellom valg. Videre er det viktig at kommunen leverer det en lover.
Det kommunale og fylkeskommunale forvaltningsnivået
Området du, din familie og dine venner bor i er en del av et større lokalsamfunn i en kommune, som igjen ligger i en fylkeskommune. Har du noen gang lurt på hvordan dette henger sammen og hvem som bestemmer saker og ting som gjør at ditt lokalsamfunn ser ut som det gjør?Kommunene og fylkeskommunene er lokaldemokratiske styringsorganer. De vedtar egen lokal politikk, samtidig som de iverksetter statlig vedtatt politikk. Det kommunale og regionale nivået, i tillegg til det statlige nivået, ble etablert med formannskapslovene fra 1837.
-
Kommune
En kommune er et geografisk avgrenset område som utgjør en egen politisk og administrativ enhet i Norge. Det er et direkte folkevalgt nivå og representerer det lokale forvaltingsnivået. Kommunene har blant annet ansvar for å tilby innbyggerne grunnleggende velferdstjenester, som for eksempel grunnskole, barnehage, fritidsklubber, helsetjenester, brann- og feiervesen, lokale veier og søppelhåndtering. Tjenester vi er avhengige av i vårt daglige liv.
Kommunenes styreform: Kommunenes politiske og administrative styring kan enten organiseres etter formannskapsmodellen, som de fleste norske kommuner er organisert etter, eller de kan organiseres etter parlamentariske prinsipp, slik det er i Oslo og Bergen.
Med formannskapsmodellen utøves den politiske styringen av et kommunestyre. Det er det øverste politiske styreorganet, er direkte folkevalgt og velges for fire år om gangen i kommunestyrevalget. Kommunestyret ledes av ordføreren, kommunens øverste politiske leder og møteleder for kommunestyret.
Formannskapsprinsippet er grunnlaget før den politiske styringen. Det innebærer at kommunene har et formannskap som er et folkevalgt organ, valgt av og blant kommunestyrets medlemmer. Formannskapet skal bestå av minst fem medlemmer og deres hovedsakelige oppgaver er knyttet til saksforberedelse av store saker, som budsjetter og kommuneplaner.
Den politiske styringen er adskilt fra den administrative styringen. Det er kommunedirektøren, også kalt rådmann, som leder den administrative styringen. Denne personen har det overordnede ansvaret for å utrede saker som de folkevalgte skal behandle, men også for å iverksette kommunestyrets vedtak og gjennomføre den daglige driften av kommunen. Tittelen ble formelt endret fra rådmann til kommunedirektør etter innføring av den nye kommuneloven fra 2019. Hver enkelt kommune kan selv bestemme hvilken betegnelse de vil bruke, kommunedirektør eller rådmann.
Det parlamentariske prinsippet på kommunalt nivå, såkalt byparlamentarisme eller byrådsmodellen, minner mye om styringen på det nasjonale nivå, med storting, regjering og statsminister. Men i Oslo og Bergen kommune har man et bystyre (kommunestyret), byråd (kommuneråd) og en byrådsleder.
Byrådet består av et antall byrådsmedlemmer, med en byrådsleder. Byrådene leder sin avdeling med et spesifikt ansvarsområde, og byrådslederen leder både den administrative og politiske delen av kommunen. Byrådet står ansvarlig overfor de folkevalgte i bystyret. Det betyr at byrådet kan bli avsatt av bystyret ved kabinettspørsmål eller mistillit.
Et byråd er avhengig av å ha flertall i bystyret bak seg for å få igjennom saker, det vil si at byrådet må ha bystyrets tillit. Det er også bystyret som velger et byråd i etterkant av hvert kommunevalg. En ordfører leder bystyret og er i tillegg kommunens øverste leder. Ordføreren har imidlertid en mer symbolsk betydning enn en politisk betydning.
-
Fylkeskommune
Hvert fylke utgjør en fylkeskommune og er betegnelsen på det regionale forvaltningsnivået. Fylkeskommunen tar seg av oppgaver som er for store til at hver kommune kan klare dem alene, eller saker som går på tvers av kommunene. Eksempel på fylkeskommunale oppgaver er videregående skoler, regional utvikling og planlegging, kultur, samferdsel, og tannhelsetjenester.
Fylkeskommunenes styringsform: Fylkeskommune styres på samme måte som kommunene. Det vil si at den politiske og administrative styringen organiseres enten etter formannskapsmodellen eller det parlamentariske prinsipp.
I fylkeskommuner med styring etter formannskapsmodellen er det fylkestinget som er det øverste styringsorganet. Folkevalgte i fylkestinget velges direkte av fylkets innbyggere hvert fjerde år ved fylkestingsvalg, som avholdes samtidig med kommunestyrevalg. Det er de folkevalgte i fylkestinget som treffer beslutningene på områder som er lagt til fylkeskommunen. Fylkestinget ledes av fylkesordføreren, den øverste politiske lederen.
Kommunedirektøren, også kalt fylkeskommunedirektør, er den øverste lederen av fylkeskommunens administrasjon. Denne har det overordnede ansvaret for å utrede saker som de folkevalgte skal behandle, men også for å iverksette fylkestingets vedtak og gjennomføre den daglige driften av fylkeskommunen, lik kommunedirektøren i kommuner. Tittelen ble formelt endret fra fylkesrådmann til kommunedirektør etter innføring av den nye kommuneloven fra 2019.
Noen fylkeskommuner styres som nevnt gjennom parlamentarisme, og fungerer på samme måte som i Oslo og Bergen kommune. Dette gjelder fylkeskommunene Nordland, Troms- og Finnmark, og Viken. Her er det fylkesrådet som styrer, men er samtidig avhengig av tillit fra et flertall i det folkevalgte fylkestinget for å få igjennom saker. Oslo er litt unik da byen både er en kommune og fylkeskommune. De vil si at de har ansvar for både lokale og regionale oppgaver.
-
Kommunestyre- og fylkestingsvalg
Valgene arrangeres hvert fjerde år. Valgdagen er andre mandagen i september. I kommune- og fylkestingsvalget velges hvem som skal sitte i kommunestyre og fylkesting i alle landets kommuner og fylkeskommuner. Lokalvalget består altså av valg til to folkevalgte organer og gjennomføres samtidig. Derfor kalles dette valget kommune- og fylkestingsvalg. Som ved et stortingsvalg får de forskjellige partiene valgt inn antall representanter ut ifra hvor mange som har stemt på partiet. I lokalvalg stemmer innbyggerne på politiske partier og lokale lister.
For å stemme ved kommunestyre- og fylkestingsvalg må du fylle 18 år i løpet av valgåret og være registrert i manntallet i kommunen der du bor. I tillegg til norske statsborgere, kan ikke-norske statsborgere som har bodd sammenhengende i Norge i minst tre år stemme. Nordiske statsborgere kan stemme dersom de er bosatt i kommunen senest 31. mai i valgåret. Ved kommunestyrevalgene i 2011 og 2015 ble det gjennomført forsøk med nedsatt stemmerettsalder til 16 år i 20 kommuner.
Å bruke stemmeretten er viktig i et demokrati. Gjennom valg kan man påvirke hvem som blir valgt og som skal fatte viktige beslutninger på vegne av innbyggerne. I tillegg til å stemme på partier, kan du påvirke hvem som blir valgt fra partiene. Ved både kommunestyre- og fylkestingsvalg har man muligheten til å kumulere kandidater på valglisten, det vil si at en kan gi kandidater på stemmeseddelen én personstemme («sette kryss») ekstra. I tillegg kan en ved kommunestyrevalg (ikke fylkestingsvalg) også gi en personstemme til kandidater på andre valglister, såkalte «slengere».
-
Inntektssystemet
Kommunene og fylkeskommunene må ha midler for å kunne gjennomføre deres pålagte oppgaver, som å tilby velferdstjenester. Da kommunene og fylkeskommunene har en stor grad av selvstyre, betyr det også at de har ansvar for en stor del av de offentlige utgiftene. Så hvor får kommunene og fylkeskommunene pengene sine fra?
Den største delen av kommuners og fylkeskommuners samlede inntekter består av det vi kaller frie inntekter. Det er midler som de kan disponere fritt uten statens direkte involvering. De frie inntektene inkluderer skatteinntekter og såkalt rammetilskudd. Skatteinntekten kommer fra skatt betalt av innbyggerne (personskatt). Rammetilskudd er et tilskudd fra staten der hensikten er å jevne ut økonomiske forskjeller mellom kommuner og fylkeskommuner, og sikre et likt tjenestetilbud. Dette er viktig da kommunene og fylkeskommunene i Norge er forskjellige i størrelse og har derfor ulike behov og forutsetninger. I tillegg til de frie inntektene består en mindre del av den totale inntekten av kommunale avgifter og øremerka midler fra staten.
-
Kommunalt- og fylkeskommunalt nivå og staten
Staten: Det statlige nivået er den politiske og administrative styringen som foregår på nasjonalt nivå, bestående av stortinget, regjeringen og statsministeren, og statsforvaltningen. Statsforvaltningen inkluderer blant annet departementene og direktoratene. Styringen skjer etter den parlamentariske modellen. Staten har ansvar for nasjonale saker som gjelder hele landet innenfor en rekke områder, som for eksempel universiteter, energi, forsvar og veibygging.
Statlig styring av kommuner og fylkeskommuner: Selv om kommuner og fylkeskommuner er selvstendige lokaldemokratiske organer som er direkte folkevalgt, er de også delvis styrt av staten. Denne styringen tar utgangspunkt i nasjonale mål og hensyn som for eksempel likhet og likeverd, og bærekraftig utvikling.
Rammestyring: Et viktig perspektiv i statlig styring er at staten skal unngå detaljstyring. Det vil si at staten ikke skal blande seg inn i detalj for hvordan kommuner og fylkeskommuner løser og prioriterer oppgaver. Dette er for å ivareta det sterke lokale selvstyret. Staten styrer derfor gjennom rammestyring for å styrke kommunene og fylkeskommunene. Rammestyring betyr at kommunene og fylkeskommunene utformer politikken som de ønsker, men innenfor en bestemt ramme for inntekter og utgifter som staten setter. Formålet er å bidra til at kommunene og fylkeskommunene kan utføre sine oppgaver på en god måte der staten ikke bestemmer i detalj hvordan de skal gjøre det.
Følger av statlig styring: Kommunene og fylkeskommunene mottar inntekter fra staten. Inntektene kan ofte brukes etter kommunens ønske, men noen ganger er disse inntektene øremerket. Øremerking vil si at det allerede er bestemt hva inntektene skal gå til, som for eksempel eldreomsorg eller helsetilbud for ungdom. Støtteordninger er en annen form for inntekter. Her må kommuner og fylkeskommune søke om statlige midler for å finansiere forskjellige prosjekter.
-
Sameting
I tillegg til de tre forvaltningsnivåene kommune, fylkeskommune og stat har Norge også et sameting. Sametinget er et direkte folkevalgt organ som skal sikre politisk representasjon og deltakelse blant de samiske innbyggene i Norge. Det er valg hvert fjerde år, samtidig som stortingsvalg. Bare personer som er over 18 år og registrert i Sametingets valgmanntall kan stemme i valget. Sametinget er det øverste organ i plenum. Det er i tillegg et sametingsråd som fungerer som en regjering. Sametingspresidenten er lederen for sametingsrådet og velger ut medlemmene i sametingsråd. Sametinget har ansvar for oppgaver som angår den samiske folkegruppen, men har også ansvar for en del spesialområder som er blitt delegert av staten.
Medvirkning og innbyggerinvolvering
Lokaldemokratiet, demokratiet som foregår i kommuner og fylkeskommuner, fremmer innbyggernes deltakelse og innflytelse. Det bidrar til at politiske beslutninger om lokale saker skjer så nær innbyggerne som mulig. Dette gjør det enklere for innbyggerne å si sin mening om saker og utøve innflytelse på politiske beslutninger.
-
Ungdomsråd eller andre medvirkningsorgan for ungdom
Selv om innbyggere under 18 år ikke kan stemme ved valg finnes det mange andre måter å påvirke og medvirke i lokaldemokratiet. Ifølge kommuneloven av 2019 skal alle kommuner og fylkeskommuner opprette et ungdomsråd eller annet medvirkningsorgan for ungdom. Medlemmene i medvirkningsorgan fremmer ungdommenes interesser og jobber for at kommunen skal bli et bedre sted for unge å leve i.
Ungdomsråd er en vanlig måte å organisere et medvirkningsorgan for ungdom. Et ungdomsråd skal ha en valgperiode på inntil to år, og medlemmene i rådet regnes som folkevalgte. Medlemmene skal på valgtidspunktet ikke ha fylt 19 år. Saker som gjelder ungdom skal alltid forelegges ungdomsrådet, men de kan også ta opp egne saker. Det er et rådgivende organ, det vil si at de gir anbefalinger til de folkevalgte medlemmene i kommunestyret eller fylkestinget.
-
Innbyggerinvolvering mellom valg
Å stemme ved valg er som nevnt en veldig sentral del av det representative demokratiet, men det finnes mange andre måter å søke innflytelse og delta i lokaldemokratiet mellom valg. Innbyggerinvolvering er viktig. Da kan innbyggerne gjennom sin deltakelse få politisk innflytelse, og slik bidra til at de selv kan være med å forme politikken i sitt lokalsamfunn.
På initiativ fra kommunestyre eller fylkesting:
Mellom valg sørger de folkevalgte i kommuner og fylkeskommuner for å være i kontakt med innbyggerne de representerer. Dette er veldig viktig da innbyggerne ofte har god informasjon om behov, utfordringer og løsninger på lokale saker som de folkevalgte ønsker å ta del i. Denne kontakten gir gode muligheter for innbyggerne å si sin mening om saken og medvirke i den demokratiske prosessen.
Folkemøter og høringer: Folkemøter og høringer er eksempler på tiltak kommuner og fylkeskommuner gjennomfører for å sikre innbyggermedvirkning. Folkemøter er arrangert av kommunen og er åpne for alle lokale innbyggere. Formålet med møtene er å føre dialog med innbyggerne og få innspill om en pågående sak. Folkemøter er et av de vanligste måtene for innbyggerinvolvering. Høringer innebærer at et ferdig forslag som skal behandles i kommunestyret eller fylkestinget først skal «legges ut på høring». Det betyr at innbyggerne blir invitert til å si sin mening om saken.
E-demokrati: Kommuner og fylkeskommuner fører en dialog med sine innbyggere også gjennom ulike nettbaserte kanaler. Det kan for eksempel være mulighet for å melde inn saker, komme med forslag, ris og ros, eller diskutere i debattforum på kommunenes og fylkeskommunenes hjemmesider. De fleste kommuner og fylkeskommuner har også egne sider på sosiale medier som Facebook, Instagram og Twitter. Her er det mulighet for dialog gjennom å kommentere, stille spørsmål direkte til kommunen eller fylkeskommunen. I tillegg kan de sende ut e-poster og SMS ‘er for å informere innbyggerne.
Åpen halvtime: Noen kommuner inviterer sine innbyggere til kommunestyret for en såkalt åpen halvtime. Innbyggerne kan da si sin mening om en bestemt sak før eventuelt saken skal vedtas i kommunestyret. Møtet er åpent og den som vil kan presentere sine synspunkter.
Barnetråkk: Et digitalt opplegg der kommunens politikere og planleggere samler inn meninger om hva barn og unge syns om stedet der de bor. Dette er en måte for barn og unge å si sin mening om hvordan de opplever sitt nærmiljø og hva de kanskje vil endre på. Deltakelse fra barn og unge i samfunnsutviklingen er lovfestet. Barnetråkk er derfor en viktig måte å bruke i planleggingen av hvordan lokalsamfunnet skal utformes.
På initiativ fra innbyggerne:
Det er mange måter innbyggerne selv kan ta initiativ for å involvere seg i lokaldemokratiet, og dermed ha innflytelse på politikken i sitt lokalsamfunn.
Innbyggerinitiativ: Innbyggerne i en kommune eller fylkeskommune kan sette en bestemt sak på dagsorden i kommunestyret eller fylkestinget. Ved å samle inn et bestemt antall underskrifter, 2 prosent av innbyggerne i mindre kommuner, 300 personer i større kommuner eller 500 personer i fylkeskommuner, må kommunestyret eller fylkestinget ta stilling til forslaget. Det kan være initiativ fra en velforening eller et idrettslag, men også fra enkelte personer og aksjonsgrupper.
Engasjement i organisasjoner: Alle kan bli med i en ideell, frivillig- eller en interesseorganisasjon som interesserer seg for et spesielt tema, eller arbeider for en bestemt sak. Eksempler på organisasjoner er Naturvernforbundet som arbeider for naturvern, Redd barna som jobber for barn og unges rettigheter og Frilynt som arbeider med kultur.
Ungdomspartier en politisk organisasjon, og en måte for ungdom å medvirke i og ha innflytelse på politikken. Et ungdomsparti er knyttet til et moderparti, altså det ordinære politiske partiet man kan stemme på i valg. De er på samme måte som moderpartiene organisert i fylkes- og lokallag og har egne landsmøter. De stiller ikke til valg, men medlemmer i ungdomspartier er likevel ofte representert på partienes valglister. Ungdomspartiene har innflytelse på politikken til de respektive moderpartiene. Mange viktige saker, som lovfestet rett til læreplass, gratis læremidler i skolen eller ungdomsgarantien, ville sannsynligvis ikke vært tatt opp hvis ikke ungdomspartiene hadde engasjert seg.
Disse ungdomspartiene har moderpartiet representert på Stortinget: Sosialistisk Ungdom, Arbeidernes ungdomsfylking – AUF, Senterungdommen, Unge Venstre, Kristelig Folkepartis Ungdom, Unge Høyre og Fremskrittspartiets Ungdom.
Gå til aksjon: Formålet med en aksjon er å gjøre folk oppmerksom på en spesiell sak og bli hørt av politikere. Flere personer går sammen for å kjempe for saken. En aksjon kan få stor oppmerksomhet i medier både lokalt, nasjonalt og globalt. På den måten blir politikere oppmerksom på saken, som igjen kan lede til at politikere tar opp saken eller endrer beslutninger i saken.
Det finnes ulike typer av aksjoner. Demonstrasjoner er en type aksjon når flere personer samles ute på gater og torg for å si sin mening om en sak. Underskriftskampanjer og boikotter er andre eksempler på aksjoner. Formålet med underskriftskampanjer er å samle inn flest mulig underskrifter til støtte for sitt standpunkt i en sak. En boikott er for eksempel når man tar standpunkt i en politisk sak ved å nekte å kjøpe et produkt fra et bestemt land eller å kjøpe produkter fra et bestemt selskap. Aksjoner er mange ganger fysiske, men digitale aksjoner er også vanlig. Underskriftskampanjer kan for eksempel foregå digitalt eller gjennom tekstmeldinger. Oppfordringer om boikott skjer også ofte digitalt, for eksempel på sosiale medier.
Bruk av tradisjonelle medier: Ved å skrive leserinnlegg i papiravisen eller nettavisen, eller ved å kommentere det andre har skrevet, deltar man i den offentlige debatten. Det er en måte å ytre seg om aktuelle saker, ta et standpunkt i en bestemt sak eller opplyse andre. Det er også mulig å få lokalavisen til å skrive om en sak man er spesielt engasjert i.
Ta kontakt med politikere: Innbyggerne kan ta kontakt direkte med politikerne i kommunestyret eller fylkestinget for å si sin mening om en sak. Det kan gjøres gjennom å skrive brev, sende en e-post eller snakke med dem på sosiale medier.
-
Lokaldemokratiske utfordringer
I et godt lokaldemokrati har innbyggerne i kommunen/fylkeskommunen stor påvirkning på styringen av lokalpolitikken. Det er viktig at det legges til rette for at så mange som mulig får si sin mening om hvordan lokalsamfunnet skal se ut og utvikles. For å få til dette bør så mange som mulig stemme ved valg og/eller være aktive borgere i demokratiet mellom valg.
Den store utfordringen er at flere grupper i samfunnet i liten grad deltar i demokratiet i dag. Selv om vi i Norge har høy valgdeltakelse både ved lokalvalg og nasjonale valg, er det fortsatt slik at mange viktige stemmer ikke blir hørt. Det gir en dårlig representasjon av innbyggernes interesser. I dag kan vi blant annet se at mange flere menn enn kvinner blir satt på valglister, og at mennesker med innvandrerbakgrunn og unge i mindre grad deltar ved valg. Dårlig representasjon er en utfordring som på lang sikt kan svekke demokratiet.
Hvordan får man flest mulig mennesker til å delta i lokaldemokratiet? For å få til en god representasjon er det viktig at så mange som mulig deltar i demokratiet på tvers av blant annet kjønn, alder, etnisitet og yrkesbakgrunn. Det er en vanskelig utfordring, men en utfordring som er viktig å løse for å opprettholde og utvikle et godt og velfungerende lokaldemokrati der alle stemmer blir hørt. Så langt har vi gått gjennom ideer og forslag på hvordan man kan delta i demokratiet og dermed påvirke sitt lokalsamfunn. Engasjement i en interesseorganisasjon, delta i et ungdomsråd, gå til aksjon er alle gode former for deltagelse. Og selvfølgelig må du huske å stemme hvis du er over 18 år.
Har du noen kampsaker eller kjepphester du brenner for innad i ditt lokalsamfunn? Kanskje en ny skatepark, pusse opp din lokale ungdomsklubb eller få kommunen til å jobbe mer for klima og miljø? Du kan oppnå gjennomslag for saken din hvis du, vennene dine og alle andre i kommunen deltar i lokaldemokratiet. Din stemme er viktig, og du har rett til å bli hørt!